Mammablogg hjemmekamp imot Hafslund Hvit

Kamp 23.05.19 Berg – Hafslund Hvit

Jeg telte ikke antallet som stod på sidelinjen i går, men det burde jeg kanskje ha gjort. Et godt oppmøte var det i alle fall :-)

Min tanke om å ta en alvorsprat, som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, funket (det er i hvert fall det jeg liker å tro), jeg kunne med glede se at supporterne som har fotballmamma (4 stk)– og fotballpappagenser (1 stk) hadde tatt denne på – men, fortsatt en liten vei å gå når kulde/regn/snø tar overtak og de dekkes til. 

Jeg kan nok ikke kreve for mye på en gang, men jobbe i kulissene med å bearbeide litt etter litt…. – og kanskje flere blir fristet til å ikle seg en slik genser også? J 

Vel, dette er ingen moteblogg, men fortsettelse følger sikkert i kommende innlegg. Jeg får komme meg ut av den veien og svinge inn på stadio’n til Berg der våre håpefulle gir alt.

Før kampstart er det oppmøte i garderoben der trenerne prepper stjernene våre. 

Under kampen er det full aktivitet med god fordeling av trenere rundt vår banehalvdel. 

Vi kan høre at de, innimellom, overdøver heiaropene til supporterne når kampen er i gang: spring – beveg dere – ikke gå – løøøøøp – øy, der er det ingen spillere – opp i ryggen osv. 

Om ikke stemmebåndet får prøvd seg da så gjør det, det aldri.

Berg fikk inn første målet godt ut i første omgang, som ble hyllet som seg hør og bør.

Som alltid blir det en del knall og fall underveis –  ingen store skader i går, så både motstandere og våre gutter kom seg opp og fortsatte kampen.

Jeg la merke til at to av guttene på Hafslund kom bort og strakk ut en hjelpende hånd til våre spillere når de ramlet.

Er det innafor å mykne litt da? Det traff rett i mitt hjerte i hvert fall.

Kan ikke være for myk for lenge, tilbake til alvoret og heie frem gutta våre. 

«Heia Berg» blir flittig brukt. Det høres godord og oppmuntringer til spillerne fra sidelinja – dette er ganske så høye rop som er ment å høres av alle. 

Derimot er det en setning som vi ikke helt tørr å rope høyt med tanke på evt represalier fra  -  ehhhh -  trener’n kanskje?  

«Corner er mål» – vi kjenner våre grenser altså, men denne setningen kan høres om du står blant noen av oss på sidelinjen – dersom du hører godt etter. 

Det var god stemning på sidelinja i går - også, de fleste var frempå med heiaropene, noen holdt seg i bakgrunnen – men, alt i alt full fres og stormende jubel. 

Kampen endte med tap, men det knekker ikke gutta våre som smiler og takker for kampen til Hafslund i en lang fin rekke. 

De begynner kanskje å skjønne at de ikke slipper unna oss på sidelinjen der vi står med utstrakte hender og vil være med vi også, 

men vi må fortsatt rope på keeper for å få han til å lede spillerne forbi oss.

Tilslutt er det en tur bort til trener for en liten etter-prat, og kamprop – der de høyt og tydelig roper at de tapte og driter i det…… 

Jeg vet jeg har flere mammaer, og kanskje pappaer, med meg når jeg sier at jeg blir et lite vandrende nervevrak når min sønn står i mål – 

det er ikke fordi jeg ikke har troa på han, for det har jeg så absolutt, og mammahjertet er så stolt av poden som jobber så hardt for å holde ballen ute av mål. 

Det er bare et eller annet som altså setter nervene i gang når han inntar keeperposisjon.

Takk for en spennende, morsom og herlig time på sidelinja. Stemme og kropp hadde godt av å hvile etter endt kamp i går – kan godt hende at spillerne var slitne de også altså – men prøv å være supporter æ J

Heia Berg G09.

Fotballmamma, Cathrine