Mammabloggeren på Eat-Move-Sleep

Postet av Gutter 2009 den 5. Jul 2019

Eat –move – sleep cup 16 juni

Siste cupen før sommerferien ble avholdt på Sandbakken kunstgressbane.

Kl 08.30 var 12 gutter klare for å gruse motstanderne sine, som denne dagen var:

Kl 09 HSV Fotball Gunners Gul.

Kl 10 Sarpsborg FK Rød

Kl 11.30 Sarpsborg FK hvit.


Kl 09 blåste dommeren i gang første kamp – det var en jevn kamp, der motstanderlaget fikk første målet. Berg fikk en straffe og utlignet til 1-1. En bra kamp, men det var kanskje litt for tidlig for guttene våre? - litt slapt ute på banen til tider, men når de 25 minuttene var over var det Berg sitt seiersrop som kunne høres.

Keeper Elias fikk et ganske hardt slag på kneet sitt i første kampen, men det var ikke snakk om å overlate keeperhanskene til noen andre – han fortsatte å vokte målet uten å klage 😊


KL 10 var det klart for kamp nummer to. Også denne gangen var det motstanderlaget som fikk det første målet. Nå har guttene våre våknet litt og det er mer fart i dem. Kanskje seieren i første omgang ga mersmak?

I denne kampen var det jevnt med mål - både fra Berg og motstanderne – det skilte ikke mer enn ett eller ingen mål mellom lagene gjennom hele kampen. Mot slutten lå Berg under med ett mål, ganske fort ble det uavgjort – og da dommeren blåste av kampen kunne nok en gang Bergs seiersrop høres.


Konsentrasjon på sidelinja – hos både spillere og trener 😊


Så var det en time til neste kamp. Guttene hadde fått utlevert et kort der punktene eat, move, sleep var satt opp. De kunne smake på grønnsaker (eat), balansere, kaste erteposer i bøtte, sparke en fotball mot et poengmål (move) og svare på spørsmål om søvn (sleep). For hver aktivitet de gjennomførte ble det krysset av, og når kortet var fullt fikk de en premie – denne gangen var det en grønn solhatt. Jeg skulle hjelpe min fotballspiller med spørsmålene rundt søvn, men der ble det 2 feil av 3 spørsmål - det hadde jeg med andre ord ikke peil på. Etter å ha oppdratt tre barn som nå er i alderen 10, 17 og 21 burde jeg i hvert fall hatt peil på leggerutiner osv, men nope – ikke i nærheten engang.


Kl 11.30 og kamp nummer tre ble blåst i gang. Guttene var skikkelig i farta – og hadde jeg ikke selv sett det, hadde jeg nok ikke trodd at det var mulig å ha så mange skudd mot motstanderens mål - uten at ballen ville ta turen innom nettet. Kampen foregikk for det meste på motstanderens banehalvdel – noe undertegnede syntes var helt innafor mtp nervene som nok lå synlig på utsiden – av den enkle grunnen - målmannen - regner da med at de som har lest mine tidligere innlegg skjønner hvem som passet buret – altså ikke noe negativt ment 😊

Vi som stod på mållinjen var nesten hese av å rope og heie guttene frem, og når ballen for “ørtene” gang ikke ville inn i målet - var det sukk og stønn - erre mulig lissom. For en innmari ball de hadde fått.

Men, så... ikke lenge før kampslutt fant ballen veien inn i motstandernes mål - og våre flotte fotballspillere kunne for tredje gang fremføre sitt seiersrop.

Peptalk før siste kampen skal spilles😊


Jeg er så imponert over disse fine guttene – de heier hverandre frem, gir en klapp på skuldra både når de får mål, motstanderne får mål og ved andre hendelser. Jeg håper så veldig at det er noe de klarer å holde på - en fin egenskap å ha.

Denne gangen vant dem alle kampene – noe som er veldig gøy. Det er ikke alltid at det ender med seier, da er det også like viktig med en klapp på skuldra, og noen rosende ord.

Enn så lenge er de så små at det er helt greit å si at noe av det viktigste er at de skal ha det gøy på banen - og ikke ta det så tungt om det ender med tap – det er nok av de barna som går gråtende av banen (ikke hos oss). Jeg lurer da litt på: hvor ligger fokuset hos foreldre, trenere og andre rundt spillerne?

Det er viktig å trene, og det er viktig å lære dem om lagspill og respekt for bl.a trenere og hverandre – i grunn for alle.

Jeg synes trenerne til guttene våre er flinke til å skille mellom trening, lek og alvor. Guttene er, som sagt, små, men allikevel så store at alt ikke lenger trenger å pakkes inn i lek – de tåler fint å bli snakket til, bli slitne og svette, og de vet også nå at det er trening som gjelder dersom man skal bli bra til noe. Øvelse gjør mester – men, alt med måte.

Alvoret kommer fort nok hos våre lovende fotball-stjerner😊

Heia Berg 09


Fotballmamma, Cathrine.



0 Kommentar

Mammablogg Kampvert

Postet av Gutter 2009 den 3. Jul 2019

Kampvert 6. juni 2019 - hjemmekamp mot Skjeberg.

Innlegget på Facebook den 30.05 informerte bl.a. om at kiosken skulle være åpen, keepere ble presentert, og et spørsmål om hvem som kunne være kampvert.


Jeg sendte Bjørn Helge et spørsmål: Hva innebærer det å være kampvert?

Svaret kom ganske fort:


Bjørn Helge: Ha på den gule vesten, og se pen ut.

(og her begynte tankerekken min: den gule vesten skal jeg da alltids få tredd på meg – ellers ingen kommentar)


Bjørn Helge: Ta imot motstander laget.

(det fikser jeg)


Bjørn Helge: Roe ned hooligansen på sidelinja ala Roger.

(veeeeel – jeg tar alltids imot noen utfordringer – og nevnte at det kanskje blir verre å roe ned fotballmamma-gjengen)


Bjørn Helge: det går alltids fint.


Så da tenkte jeg det samme som Pippi Langstrømpe en gang sa: “det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert”.


Fikk oversendt regler rundt det å være kampvert – for å si det slik – jeg kunne aldri ha stilt som kampvert på de store fotballkampene der supporterne går helt bananas – da hadde jeg nok krøpet stille tilbake til hula mi.


 Den største utfordringen min var vel å være en såpass profesjonell kampvert, og ikke ta helt av med heiaropene til eget lag.


Dagen kom: jeg var tidlig ute og fikk tredd på meg den gule kampvert-trøya - så langt alt bra.

Motstanderlaget tok jeg imot, og viste dem til rette. Fortsatt ingen store skandaler.


Kampen begynte – og jeg stod nå der ved sidelinja og …... fikk ikke med meg noen verdens ting.

Det jeg stod og tenkte på var: tenk om Sindre scorer sitt første mål - når jeg er ikledd den gule trøya, og føler selv at jeg må oppføre meg noenlunde “voksent” – og objektiv.

Jeg må jo begrense meg, litt i hvert fall, i forhold til når jeg har på meg den røde fotballmammagenseren.  For en frihet med den røde genseren kontra den gule 😊


Skjeberg hadde få spillere med seg, men vi har en sporty gjeng med gutter på laget – to av disse: Abdiyasir og Elias stilte opp og spilte for Skjeberg 😊


Det ble seier til guttene våre, heiagjengene var eksemplariske - og kampverten takket for seg med å ta dommeren i handa.


Det var ikke farlig eller skummelt i det hele tatt å være kampvert – i hvert fall ikke på denne kampen.


Heia Berg 09!!


Fotballmamma og kampvert, Cathrine.



0 Kommentar

Levert av IdrettenOnline